BOKMELDING

KLASSEKAMPEN 16.01.2016 Tom Egil Hverven

DET USYNLIGE

Å skrive dikt om monstermastene i Hardanger, om hvordan de ble til, er ikke å anbefale for uøvde. Odveig Klyves diktsamling makter oppgaven, og vel så det. Romantikkens program var å skrive dikt om hva som helst; alt skulle kunne poetiseres. Moderne lyrikk følger gjerne oppskriften, men få aksler en slik utfordring som Odveig Klyve. «La oss ta den blå himmelen med storm» bringer med seg langt videre perspektiver enn politisk brodd mot drøye 90 kilometer kraftlinje på Vestlandet. Samlingen har mange ulike former for dikt, fra dråpeformede tekster om vann, til bølge- og mastformede dikt om den politiske prosessen fram mot vedtaket om kraftlinjen gjennom Hardanger, fra Sima til Samnanger, som sto ferdig for to år siden.

Mange av diktene er reflekterende, vekselvis sett fra «bondens» og «ministerens» synsvinkel. Variasjonen i virkemidler gjør Klyves diktsamling spennende å lese, samtidig som den sprenger grensene for politisk diktning. For eksempel fører boka samtaler med den greske filosofen Thales (ca. 600 år f.Kr.), som mente at vann var alle tings urstoff. Thales regnes som den vestlige kulturens første vitenskapsmann, opphav til det mange regner som sikker kunnskap. Eller basis for politikk. Ministeren og Thales fører en slags dialog gjennom boka.

Odveig Klyve lar, ikke uten ironi, ministeren våkne av sin egen stemme i klokkeradioen (ansvarlige ministre var Senterpartiets Terje Riis-Johansen, deretter Ola Borten Moe, begge anonymisert i boka). Ministeren tar seg en morgendusj. Han minnes at en drøm rev ham med i en fossende elv før neste dikt følger, på en ny side i boka:

Ministeren tenkjer på
Thales tenkjer på vatn
at det finst noko som
aldri endrar seg
i det som blir endra
at det finst noko som
alt kan byggast av
at ein kan skjøna alt
om ein kan skjøna vatn

Omgivelsene for dette korte diktet, dokumentert vaklende politisk kunnskap og tenkning, fyller tekstene rikelig med ironi og sarkasme, tydelige kjennetegn på satire. Samtidig virker Klyves dikt alvorlige, sannhetssøkende.

Man kunne innvende at boka lager for enkle kontraster mellom ministerens hybris, hans frittflytende mangel på legitimitet i opinionen (se kildehenvisningene bak i boka), og den jordnære bonden, med hans lave perspektiv på mastene, hans ydmykhet: «Kvar me går/ ber fjellet oss/ tenkjer bonden/ kvar me går/ kviskrar fossar/ om det me var/ det me blir/ det me enno ikkje, /skjønar». Men overdrivelsen, hyperbolen, er etter mitt syn et mer legitimt retorisk virkemiddel i poesien enn i politikken.

Boka spenner i tillegg ut linjer jeg finner fascinerende: motsetningen mellom «det synlege» og «det usynlege». Ministeren virker mest opptatt av det synlige, i betydningen målbare, mens bonden vet at det målbare skjuler paradokser: «vekta av maur på jorda er/ like stor som vekta av menneske». Fra Klyves poetiske refleksjoner assosierer jeg til kristen dogmatikk, der alt «synlig og usynlig» er skapt av Gud. Et slikt gudsbilde uttrykte et behov for sammenheng gjennom livets brå skiftninger mellom dag og natt, liv og død. Mastene skal sørge for lys og varme, for kontinuitet i kraftforsyningen. Men på hvilket grunnlag? Er demokratiet i stand til å innse menneskets ødeleggende krefter?

Klyves dikt stiller store spørsmål i klimakrisens tid, med små bokstaver:

[...] kva er eit menneske ei stemme/ kva er demokrati/ kva er sanning/ kva er det som vaklar i stormane/ lik villfarne monster /lik veldige/ manipulasjonsmonument.

Tom Egil Hverven, Klassekampen 16.01.2016